Fredsprisens pris

Hvis noen land har råd til å føle Kinas påtatte vrede i noen måneder, er det Norge. Lakseeksportørene og regjeringen må løfte blikket og se at prisen er større enn dem.

NOBELKOMITEENS beslutning om å gi Liu Xiaobo årets fredspris er modig fordi den går på tvers av regjeringens ønsker. Det siste tiåret har Norges vilje og evne til å kritisere Kinas myndigheter minket i takt med Kinas fremvekst som en politisk og økonomisk nøkkelspiller på en multipolar verdensarena.

Beslutningen er også modig fordi den kom etter flere års trusler fra kinesiske myndigheter om hva konsekvensene ville være dersom komiteen skulle finne på å gi verdens viktigste pris til en kinesisk opposisjonell. Truslene har, om noe, virket mot sin hensikt.

Interessepolitikk

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har siden fredag gjentatt og gjentatt at Nobelkomiteen er uavhengig. Det er noe han sier i et forsøk på å redusere det politiske skadeomfanget av komiteens beslutning. Men det er for sent. Skaden er skjedd, og for kineserne er skillet mellom komité og regjering i beste fall kunstig.

Kineserne har nok også tilstrekkelig med hukommelse til å komme i hu at hverken Støre eller andre norske politikere var nevneverdig opptatt av å skape avstand til Nobelkomiteen da Barack Obama ble utpekt som fjorårets vinner. På en kald, snøfri desemberdag i fjor var det heller snakk om hvordan regjeringsmedlemmene kjempet om å få den største andelen av Nobelprisens glans.

Å distansere seg fra årets pris i stedet for å gratulere fredsprisvinneren med ubetinget glød, vitner om en regjering som fokuserer mer på interessepolitikken enn på idealpolitikken.
Henrettes

Myndighetene er ikke alene om å anse egne, kortsiktige interesser for å være viktigere enn store spørsmål om hvordan vi som globale innbyggere skal leve i hverandres selskap i tiårene som kommer. Magne Aasebø, lederen for Vest-Norges Fiskesalslag, mener at komiteen burde gitt prisen til en person som ikke skader norsk eksport.

Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel for å ha brukt sin grunnlovsfestede rett til å ytre sine meninger. Det sitter tusenvis av mennesker i kinesiske fengsler og arbeidsleirer for tilsvarende «forbrytelser». Hver eneste dag henrettes rundt ti mennesker i Kina.

Jeg sier som Kina-ekspert og Blindern-professor Harald Bøckman gjorde på Dagsnytt 18 mandag i en replikk til nettopp Aasebø: –Hvor mye menneskerettigheter i Kina har dere råd til?
Fredsnasjon

Ja, Kina har kommet langt på 30 år. 250 millioner mennesker er løftet ut av fattigdom. Beijing-myndighetene fortjener all ære for dette. Men det er likevel langt igjen før landets borgere får nyte helt grunnleggende rettigheter som å ytre seg fritt og å velge hvem som skal lede dem. De fortjener de samme rettighetene oss – rettigheter vi ofte tar for gitt.

Vi lever i et styrtrikt land som nyter godt av sitt verdensomspennende rykte som en fredsnasjon. Det ryktet har vi fått delvis på grunn av fredsprisen. Ja, kineserne er sinte. Men det vil gå over. Og tapene vil være små. Dersom fortjenesten blir at flere personer – både i og utenfor Kina – blir oppmerksomme på Liu Xiaobo og hans fredelige kamp for demokrati, må vel kostnadene være noe vi som nasjon har råd til.

Og kanskje noe vi også burde være stolte av.
Aftenposten 13.10.10